Anansi boys

Anansi boys av Neil Gaiman kan beskrivast på mange måter: morsom, sær, underholdande og merkelig er min versjon. Det er nok ei “spesiell” bok, uten at eg kan sette fingeren på kva det er. Eg likte boka godt, syns den var underholande, morsom og spennande, men til tider kanskje litt langdrygelig eller kanskje det bare er eg som faller mellom språket noken plassa? Det er egentlig lett å lese, men noken plassa virka litt tyngre enn andre. Uansett, så trur eg at folk flest vil finne boka underholdande, og det er nok helst det som er hovedpoenget her.

Over til handlinga, boka handlar om Fat Charlie Nancy (eg kjeme ikkje over det navnet:P) eller som han egentlig heiter: Charles Nancy, men alle kaller han Fat Charlie. Fat Charlie er ikkje feit, men faren hans ga han det kallenavnet når han var liten og lubben og sida har det hengt på Fat Charlie som klister. Fat Charlie liker ikkje faren sin noke særlig, i  heile barndommen gjorde ikkje faren noke anna enn å ydmyke han. F.eks. så fortalte han Fat Charlie at på Presidents Day så kledde alle seg ut som favoritt presidenten sin og fikk godteri osv. Fat Charlie blir selvfølgelig utledd da han møter opp på skulen utkledd som en gammel president og det syntes faren er kjempe morsomt.

Så Fat Charlie flytter ganske tidlig og har et ganske komfortabelt liv i London. Han har en god job og er forlova med Rosie. Dei har det ganske så fint sammen  heilt til faren hans dør, (selvfølgelig greier faren hans ikkje å dø uten å ydmyke Fat Charlie ytterligere). Fat Charlie kommer ikke tidsnok til begravelsen, men Mrs Higgler (nabokona til faren) får han med seg heim til middag. Der får han imidlertid vite svært merklige ting om faren. Faren var nemlig en gud, og ikkje hvilken som helst gud heller, men Anansi (edderkopp guden) sjølv! Deretter får han vite at han har en bror som har arva farens ferdigheter og viss han (av en eller anna grunn) noken gang hadde lyst til å møte han, så var det bare å snakke med en edderkopp. Fat Charlie trur jo selvfølgelig at dama er blitt heilt sprø, så i en ganske så full tilstand snakker Fat Charlie til en edderkopp. Dagen etterpå banker en mann ved navn Spider på døra.

Fra den dagen begynner Fat Charlies liv å gå rett vest. Han blir etterforsket av politiet for å stjele penger fra kundene i regnskapsfirmaet der han jobber, Rosie begynner å gå ut med Spider i den tro at det er Fat Charlie og “gudene vet” hva gudene holder på med. Dette er bare fyste del av boka, men det slutter ikkje der: alt bare forsetter og forsetter og blir et ganske stort kaos.

Må bare ta med et utdrag fra boka, dette er altså då Fat Charlie skal i begravlesen til faren sin, han er seint ute. Det beskrive ganske godt forholdet han hadde til faren, men det er nok litt makabert, men kan allikevel ikkje noke for at eg lo:

“ “I was nevner what you would call close to my father,” said Fat Charlie.

“I suppose we didn’t really know how. I’ve not been part of his life for twenty years, and he hasn’t been part of mine. There’s a lot of things it’s hard to forgive, but then one day you turn around and you’ve got no family left.”

He wiped a hand across his forehead.

“I  don’t think I’ve ever said “I love you, Dad” in my whole life. All of you may have loved him.

You were part of his life and I wasn’t. So I’m not ashamed that any of you should hear me say it. Say it for the first time in at least twenty years.”

He looked down at the impregnable metal casket lid. “I love you,” he said.

“And I’ll never forget you.”

The shouting got even louder, and now it was loud enough, and clear enough, in the silence that followed Fat Charlie’s statement, for everyone to be able to make out the words being bellowed across the memorial gardens.

“Fat Charlie! You stop botherin’ those people and get your ass over here this minute!”

Fat Charlie stared at the sea of unfamiliar faces, their expressions a seething stew of shock, puzzlement, anger and horror; ears burning, he realised the truth.

“Er. Sorry. Wrong funeral,” he said. A small boy with big ears and an enormous smile said, proudly,

“That was my gramma.” “

(s 33-34)